God gitarøkonomi

Gitar og saksofon er i front når musikkhøgskolegutta i jazzkvartetten Damp platedebuterer. Fra scenen har bandet spilt sin moderne jazz noen år, og oppgir Bill Frisell og Miles Davis som de viktigste inspirasjonskildene.

Mens saksofonen er for jazzen hva gitaren er for rocken, finnes det jo de som prøver å vende på flisa og plekteret. Saksofon i rocken funker en sjelden gang, som med Springsteen eller Morphine – men dansebandsaksofonen ligger og lurer like rundt hjørnet. Jazzen har jo også med hell sine gitarister, som Bill Frisell og Pat Metheny. Men personlig synes jeg av og til at saksofon og gitar i jazzsamspill blir som å drikke alt for sterk rødvin til en mild kyllingrett. Gitaren kan drukne og dø i saksens ofte råere uttrykk. Det er ikke tilfellet her.

Komponist og gitarist Asbjørn E. Lerheim har gitt sin gitar forholdsvis enkle melodier å leke med og spiller seg gjennom harmonier og soloer på en moden og ofte minimalistisk måte, noe han kommer godt ut av. Så lenge man har et så stødig komp som Roger Arntzen (bass) og Torstein Lofthus (trommer) er det smart å være økonomisk med tonene som deles ut. Lerheim drukner ikke, men er stemningsbærende og utfyller saksofonist Munkebys sedvanlige kreative improvisasjoner.

Komposisjonene spenner fra slapstickskeive små temaer til mer komplekse tonetirader. Improvisasjonen er gitt stort rom. Dette er krevende, improvisasjoner blir ofte innadvendt og intetsigende på plate. Damp holder hodet over vannet på denne utgivelsen, men ikke høyere enn at cd-en har større verdi som en dokumentasjon av et liveband enn som et selvstendig kulturuttrykk. Og jeg er ikke sikker på at det er det de vil.