God, smal tyngde

Samtiden nr 3 2001

Aschehoug

Det finnes skribenter, kanskje spesielt fra første halvdel av forrige århundre, som ifølge jungeltrommene skriver så godt og tankevekkende at man rusler målbevisst innom Universitetsbiblioteket for å låne deres essay- eller artikkelsamlinger. Av en eller annen grunn blir man ofte litt skuffet, stilen er mer variabel enn man hadde håpet.

Med det nye nummeret av Samtiden virker det som om slike skuffelser er et tilbakelagt stadium. Man trenger ikke lenger snuse opp mellomkrigsessayister, men kan nøye seg med å nyte samtidsessaysistene fire ganger i årer.

Den nye redaktøren Knut Olav Åmås sikter i sin debutleder mot at det tradisjonsrike tidsskriftet skal inneholde tekster som tenker og tekster som engasjerer. Innavlet og tilknusket fagterminologi skal «barberes vekk», tanker skal «spisses til slik at ikke alle umiddelbart kan si seg enige». Men først og fremst skal tekstene være «formbevisste og velskrevne».

Det er de da også, stort sett. Martin Gaarder skriver som en titan, om ikke en gud, om den andre siden av Midtøsten-konflikten, saklig, provoserende, godt argumentert og innimellom rent ut, for å bruke et mellomkrigsessayistord, fornøyelig. Per Thomas Andersen tar Åmås på ordet og lar teksten tenke, tenke tanker på måter som fører til nye tanker hos leseren. Tore Rem varmer et papirboknostalgisk hjerte med sitt gjennomreflekterte kritikk av e-boken.

Alt kan selvfølgelig ikke være like bra. Men det beste er veldig godt, og det nest beste er holdt i samme toneleie, samme skala som det virkelig gode. En gjennomlesning av seneste Samtiden er som å ta det viktigste fra tabloidavisene og trekke ut andre ting enn sensasjonsnyhetsfølelsen: kritikk, linjer, humor, tanker, nye tanker.

Ja. Et «smalt» tidsskrift som ikke er for de spesielt innvidde, som viser menneskene uten å bli tabloid og som er faglig uten å bli for teknisk. Det synes som om Åmås har akslet den riktige redaktørkappen.