Godt om ondskap
Lars Fr. H. Svendsen
Ondskapens filosofi
Universitetsforlaget (281 s.)
Jeg er ond. Det er bare å ta det til seg, etter å ha lest Lars Fr. H. Svendsens utmerkede bok om ondskap. Grunnen til at jeg uten blygsel kan si dette, er at jeg med en viss skadefryd kan registrere at ondskap også kan omfatte dem som selv tror de er utelukket fra kategorien. Leseren kan fristes til å tro at Svendsen vanner ut begrepet, men tvert i mot. Han avgrenser på en ganske subtil måte, og gjør alt i høyeste alvor.
Svendsen opererer med fire hovedkategorier:
demonisk ondskap, instrumentell ondskap, idealistisk ondskap og dum ondskap.
Den demoniske ondskapen er det vi vanligvis forbinder med ondskap. Det handler om å gjøre ondt fordi det er ondt. Svendsen tilbakeviser i praksis begrepet, fordi når noen liker å plage noen andre, ja, så er det nettopp fordi de liker det. Ergo, den demoniske ondskapen blir til å gjøre noe godt for seg selv på bekostning av andre.
Den instrumentelle ondskapen er når onde handlinger ikke er et mål i seg selv, men et middel til å oppnå noe annet. Machiavelli oppsummerer egentlig ganske godt den kategorien med sitt mål om et stabilt samfunn i et ellers voldelig renessanse-Italia. Han bruker gjerne røffe virkemidler, men bare hvis det trengs. Bombingen av Hiroshima og Nagasaki er et annet eksempel.
Den idealistiske ondskapen er i omfang den aller verste. Her havner folkemord, politisk og religiøs forfølgelse osv. Idealisten dreper for Gud, Allah, det kommunistiske verdenssamfunn, den ariske rase og for konge og fedreland. «Det onde trives aldri bedre enn når det står et ideal foran det» sa Karl Kraus, som det blir referert til i boken.
Til sist kommer den dumme ondskapen, som egentlig er ren tankeløshet. Det nytter ikke å si at «jeg visste ikke» når du har en plikt til å tenke over hva du holder på med. Stanley Milgrams elektrosjokk-eksperiment er et godt eksempel her.
Boken tar for seg et bredt spekter av teorier og eksempler, men det mest tankevekkende er kanskje eksemplene på hvor lite som skal til før vi tipper over i en gitt situasjon. Svendsen utvider begrepet ondskap til å omfatte dumhet og idealisme, før han til slutt fjerner det opprinnelige; den demoniske ondskapen. Leseren burde ha hoppet i stolen, men det er som når en tryllekunstner river bort en duk på et fulldekket bord uten rive ned ett eneste eggeglass. Elegant.
Ondskapens filosofi har et lett språk og blir definert som populærvitenskapelig. Det er den kanskje, men ikke plagsomt lett. 742 fotnoter sier vel sitt. Jeg savner flere mellomtitler og inndelinger. Noen av kapitlene er ganske omfattende, og det er ikke alltid innlysende at et nytt tema introduseres i neste avsnitt.
Svendsens hovedtese er at «de onde er de andre». I det ligger selvsagt at man ikke erkjenner egen ondskap. Nettopp derfor kan boken anbefales til studenter, som gjerne lider både av ungdommelig overmot, akademisk snobbethet og sirlig avgrenset toleranse. Studenter er gjerne de ivrigste til å rette en moraliserende pekefinger i nesten hver eneste retning, både i og utenfor Norge, og vil nok ha nytte av å filosofere over hva de selv kan være i stand til.