Grå

David Gray er fremdeles kraftig disponert for melankoli. Pianoet har fremdeles sin sentrale plass. Stemmen er fremdeles skingrende. Men enkelte ting har forandret seg siden den bestselgende debutplata White Ladder kom i 1998.

For sju år siden var det enkelt og kjøkkenbenksaktig. Sår stemme, piano og enkle koff-koff-trommer best kjent fra dancehits på nittitallet, var en miks til å grine av. I positiv forstand. Ingen brusten kjærlighet var komplett uten David Gray.

På denne plata sier Gray han ikke lenger vil være underdog. Han vil ut av kjøkkenet og inn på den store scena. Den virkelig store scena. Det betyr strykere og blåsere og korarrangement tjukke som bestemors vegg-til-vegg tepper.

Dessverre mangler låtene både nødvendig særpreg og nerve til at de fortjener denne luksusbehandlingen. Det er ikke dårlig, bare kjedelig. I små partier skinner de gode melodiene gjennom, men det varer aldri gjennom en hel sang. Og holdbarheten er meget begrenset.

Rett skal være rett. Det ble ikke startet noen kriger over Grays tidligere plater heller. Musikken var verken farlig eller provoserende. Men det føltes likevel mer ekte enn her. David Gray har verken utviklet eller fornyet seg. Han gjør bare de gamle triksene på en dårligere måte enn før. Skal du først klatre ned i din ubesvarte kjærlighet sammen med herr Gray gjøres det fremdeles best på den hvite stigen.