Grand Prix-rock

Jeg har en følelse, eller kanskje bare et ønske, om at du som en gang var Norges lovende popprinsesse, som nå sitter klistret på coveret i en crazy rød photoshop-sofa, med et photoshoprødt-eple i hånden, er forgiftet av nettopp det. Av onde svenske studiohekser med fortid i indie-band, ingen noensinne brydde seg om. At du egentlig vil gi opp drømmene om å breake for alvor i Norge. At du helst vil starte et kult garagerockband. Med jenter. For dette skvipet holder ikke.

Tv-fremførte «Velvet Revolution» starter med et stakkato Queens of The Stoneage-aktig gitarriff, men forvandler seg på refrenget til en rocka Grand Prix låt. Jeg tuller ikke. Pølse i vaffel.

Overdrive (for en tittel!) serverer ellers pop uten konflikt, fuzz som verken engasjerer eller provoserer. «C\'mon C\'mon C\'mon» er en grei T-Rex-kopi, men uten glam-innpakningen blir det dødsens. Hva hadde vel Kiss eller Turbonegro vært uten sminke og kostyme?

Hold deg unna svenskene neste gang.