Grei skuring

Lyden av våt asfalt og storbynatt. Et ensomt piano, en chello skurr i gitaren og rufs fra munnspillet. Dessverre har jeg hørt det før. Midnight Choir har siden av midten av 90-tallet produsert jevnt gode plater med et særegent lydbilde de har perfeksjonert og velfortjent høstet god kritikk for. Vokalist Paal Flaata synger selvmordsmelankoli med så stor innlevelse at du får lyst til å ta ham med ut og spandere en øl. Det lekes med samples og radioopptak, det er salmer med et ærlig engasjement og strippet lydbilde. Men der den forrige plata Amsterdam Stranded klarte å vise frem nye sider av Midnight Choir, er

Waiting for the bricks to fall sikker kjøring. Sangene «Long time ago» og «Requiem» viser tydelig vilje til lek og spenning, men dessverre ikke mer enn at du har glemt alt etter de tre neste sporene.