Grøss, gru, klapp

What’s in a name? Navnet Synatax-e minner meg om to ting. Det ene er synthaxen, keyboardgitaren som har blitt stående som kanskje det fremste symbolet på åttitallets spektakulære idioti. Det andre er syntax error, beskjeden som blinket på skjermen til en Commodore 64 når noe gikk galt.

Den første assosiasjonen er nok mest dekkende for debutskiva til Syntax-e. Dette er en gjennomført glossy danseskive, hvor pastellfargete enere og nuller spretter ut fra speakerne. Bak den plastiske vellyden står et kollektiv med bred bakgrunn fra norsk musikks Adecco-liga.

Thom Hell er med på singelen «I don‘t believe», en låt som ikke plager deg når du hører den over bilradioen, men som heller ikke får deg til å snu kjerra og råne bort til nærmeste platekompani. Den får en G til M av meg. Oppadgående tendens, greit nok, men om denne låta får floorfillerstatus skal jeg personlig bone gulvet på Odeon.

Det er noe med melankolsk dansemusikk som gir meg grøsninger, og ikke den gode typen. Kombien emo og hedonisme sier litt for mye om min generasjon, og i stedet for å bli sendt med ekspressfart ut i tullete seksuelle scenarioer – som all god dansemusikk burde gjøre – blir jeg stuck på et semihorny guttevors hvor alle egentlig vet at man blir hjemme denne fredagen også. Syntax error, send tørkerullen.