Guddommelig antiklimaks
Fredag kveld befant Rockettothesky og Hanne Hukkelberg seg på samme scene, og i all sin herlighet føltes det hele rett og slett litt sært.
«I arrived in town with an electric toothbrush pressed against my clitoris», synger, nesten hvisker, Rockettothesky, aka Jenny Hval, som første ord ut mot sitt publikum. Et fullstappet Rockefeller åpnet for halv kapasitet denne ihjelfrosne fredagskvelden. Hennes publikum, 90 prosent velstelte pikemennesker i midten av 20-årene og et og annet kjærestepar, står fryst stille som Xi’anske terrakottakrigere, og ikke et sukk, nys eller kremt kan høres noe sted.
Jeg var spent på om en artist som Jenny Hval kunne leve opp til sin egen stemme, som den høres på alle Rockettotheskys usedvanlige plater, med alle sine vanvittige tonale hopp og krumspring. Det tar ikke mange sekundene før jeg står og smiler som en dement landsbyidiot. Gudene vet om det ligger et slags budskap gjemt i Jennys bisarre bildebruk, men hoppende Jesus Kristus på stylter – det er vakkert! «Not all lambs have erections», informerer hun oss, og ofte er det ikke mer enn et par enkle toner som høres under Jennys guddommelige vokal. Det enkle er som kjent ofte ikke bare det beste, men også det mest krevende. Særlig når det fremføres live. Det krever enorm selvdisiplin å spille låter så nakent som dette. Hver minste feil vil stå ut som en sølvgutt med Tourettes syndrom, og jeg overdriver ikke når jeg sier at verken Hval eller hennes musikere ikke gjorde en eneste feil i løpet av konserten.
Publikum er forstsatt i en slags kvasi-psykedelisk transe idet Rockettothesky går av scenen og det settes opp for Hanne Hukkelberg. Det er tydelig at Hanne er nervøs, men hun finner fotfeste fort. Men allikevel virker noe av stemningen forsvunnet fra Rockefeller. Det føles rett og slett litt feil med et «normalt» band etter det vi nettopp har sett. Hukkelberg og hennes band er ikke dårlige på noen måte, og leverer en flott time med indie-pop-metal-prog, men å følge Jenny Hval er ingen ideell situasjon for noen musiker. Det blir litt som å delta på en talentkonkurranse der det som kom før deg ikke bare var helt fantastisk bra, men besto av to alver og en kentaur i flosshatt som kastet ametyster og belgisk sjokolade på publikum i tre kvarter. Du ville også spurt deg selv: «Hvordan i helvete skal jeg følge dette?»