Gull og gråstein og sånn

På samme måte som samleskiva Oslo! fra i fjor var en fin oppsummering og innføring i hva som rørte seg i byens etter hvert ganske store indie-scene, er Camp Indie en fin mulighet til å se hvordan noen av de samme bandene, og noen nye, fungerer live. Samtidig blir det også klart hvorfor en del av bandene fremdeles ikke har slått igjennom for fullt ennå, selv om noen av dem har ligget og vaket i overflaten i noen år. For ofte varierer låtmaterialet vel mye; noen i kvalitet, andre i uttrykk.

Ta for eksempel Ingeborg Selnes, som er på sitt beste når hun lar stemmen ikke bare være tekstformidler, men også et instrument som kan eksperimenteres med på den fine låta «The Blow». Når hun i neste øyeblikk går over til opp-og-hopp-gla’-radiopop fungerer det ikke like godt, og den flotte og særegne stemmen kommer ikke til sin rett. Det er ikke dårlig, det er bare grusomt kjedelig. Men for all del, russen danset.

Tidligere fordommer mot bandet med det grønnjævlige navnet Lama, blir heldigvis motbevist fra første låt. Det høres rett og slett fantastisk flott ut. Selv om inspirasjonskildene fra postrocken og band som Mogwai og Mew er åpenbare, skiller Lama seg likevel nok ut til at det blir interessant. Av en eller annen grunn dukker løpescenene i de post-apokalyptiske filmene til Danny Boyle og Neil Marshall opp i hodet, og musikken, etter hvert som den bygger seg opp og intensiveres, blir som en formidler for den økende desperasjonen og frustrasjonen hos hovedpersonene i filmene mens de jages av zombier eller futuristiske barbarer gjennom et vakkert engelsk landskap. Litt kitchy, men likevel utrolig fett.

DJ-ene i Get Dancy avslutter kvelden med et fint lite knippe indie-bangers som overraskende nok fungerer like godt i et så åpent lokale som Rockefeller som på de mindre osloklubbene, hvor de har spilt de siste par åra. Om Alexander Rybak kan kategoriseres som indie er vel heller tvilsomt, men DJ-ene gjør en liten genistrek når de spiller «Fairytale» ikke mindre enn fire ganger i løpet av kvelden, og publikum, som for lengst har lest om Grand Prix-seieren på iPhonene sine, tar av i spontan allsang og dansing hver gang.