Hallelu-nåja

Av en eller annen grunn er mange av de mest omtalte bandene i Norge kristne. Silver, Sereena Maneesh og Silence The Foe. Alle bandnavnene starter på S også. Kuriøst. Protestantisk. Uansett.

Sistnevnte band har fått tvungen femmer-yatzi for debut-EP’en, og nå er det langspiller som står for tur. Eller. Langspiller og langspiller. Shaking Hallelujah er et 36 minutters møte med et grønsj- og hardcoreinspirert garasjerockband. Kort. Kontant og intenst. «Nirvana møter The Hives», ifølge selskapet. Nuvel. La oss ikke ta oss vann over hodet. «I Killed The Last Punk» (kristen, sa du?), «Take it, Tap it!» og tittelsporet holder høyt nivå, og vitner om et band som vil, kan og skal.

Nå og da går man riktignok opp samme spor og samme referanser igjen og igjen. Nå og da er ikke riffene så spennende allikevel. Eksempelvis «Freakin’ Nightmare» (til tross for fin synth) og «Perplexed in a Labirynth» blir drøyt forutsigbare. Evel Knievel og det skjulte noisesporet er sikkert kule på skissestadiet. Dessverre ikke på plate.

Kanskje ikke «The Hives møter Nirvana». Kanskje mer «Godt over middels gode norske garasjebandmedlemmer spiller musikk som The Hives kunne funnet på, hvis de hadde vært mer influert av grønsj». Men P3 blir sikkert glade. Kommer nok til en festival nær deg, skal du se.