Hamburgeren, døden og kjærligheten (hvis noe slikt finnes)
Trude Marstein
Elin og Hans (roman)
Oktober (149 s.)
Egentlig kan du slutte å lese etter dette avsnittet. Starte på boka i stedet. Det er aller best slik, når historien langsomt dukker frem mellom alle detaljene i morgenstellet til Hans.
Elin er død, ektemannen Hans lever videre. Vi følger tankene hans gjennom en dag og 149 tettskrevne sider uten avsnitt. Det er sånn det er i hodet til Hans. Tankene har ingen pause. Setningene er som viserne på en klokke som tikker seg gjennom dagen, uten hastverk, uten stans.
En mann og tankene hans. Det holder, for Marsteins metode er ikke å sette seg ved tastaturet for å gjenskape en historie. Det virker heller som hun finner frem noen mennesker, tenker seg en situasjon og spør seg: Hva vil skje nå? Det passer bra, for tankebanene til Hans er uforutsigbare også for ham selv; hvilke minner slipper frem i neste setning, og hva forteller de? Elsket han sin kone? Hva skjedde den dagen hun døde? At forfatteren selv er på oppdagelsesferd gjør uforutsigbarheten troverdig, det skaper spenning. Som om både hovedperson, leser og forfatter beveger seg gjennom boka uten å vite hva som skjer i neste setning.
Elin og Hans er Marsteins tredje «voksen»-bok. 29-åringen viser at hun er en forfatter som håndterer ulike stemmer, ulike tema: Forrige gang var det en ung ambisiøs mor og hovedfagsstudent, denne gangen en middelaldrende enkemann. Igjen lykkes hun i å skape mennesker som bryr meg.
Marsteins metode handler også om å gi plass til tingene som omgir et menneske og detaljene som fyller dagen og – ettersom dagene går – livet. Hun er jordnær: Menneskene hennes beveger seg aldri høyere enn femte etasje i det nye kommunehuset. Når Hans kjøper en Hawaiiburger, skildres spiseprosessen grundig. Men midt i alle detaljene kan hun bruke to setninger på å fyre av en situasjon som treffer. Som når Hans oppdager at han har stått og sørget ved feil grav.
Marstein kunne med fordel ha strøket noen setninger på slutten av boken; det blir en overtydelighet som bryter med resten av teksten. Bokens overbevisningskraft ligger uansett ikke i hvordan Elin døde, men i hvordan ekteskapet utviklet seg.
Og der har hun lykkes, for jeg er redd nå. Redd for den umerkelige 23 år lange forvandlingen Elin og Hans gjennomgår, til han kommer dit hvor han kaster den avdødes toalettsaker i en svart søppelsekk og tenker: «Dersom Elin og jeg var blitt adskilt ved bryllupet, ville jeg vært i stand til å kjenne henne igjen på gaten etter treogtyve år?»