Hang the DJ

Møbelselger Sam Bicke (Sean Penn) hater selgere, og han hater systemet. For Sam er uærligheten som kjennetegner selgeryrket selve essensen i det råtne Amerika. Sjefen av systemet heter Richard Nixon, som, ifølge Sams sjef, er den beste selgeren av alle. Han har klart å selge seg til det amerikanske folk to ganger, på tross av løgn om fred i Vietnam. For Sam blir dermed Nixon selve personifiseringen av råttenheten som hersker i det forjettede land.

The Assassination of Richard Nixon gir et helstøpt og rørende portrett av et tragisk menneske. Mye takket være Sean Penn, som gjør rollen som skrudd, stakkarslig einstøing fullkomment. Ellers fungerer filmen fint som en politisk film, som en kommentar til ensidigheten som hersker i det politiske USA. Mangelen på en hardtslående opposisjon gjør arbeideren hjelpesløs; enten lyde sjefen, eller bli en taper. Sams ønske om å tilsluttes Black Panthers avdekker et ønske om å tilhøre en organisert opposisjon, men på grunn av hudfargen forblir Sam alene mot systemet og taper. Men én siste utvei fra taperstempelet finnes – endre det bestående. Sam vil bevise at ett sandkorn av 211 millioner alene kan styrte systemet. Å drepe Nixon blir hans utvei.

Regien til debutant Niels Mueller gir meg assosiasjoner til Paul Thomas Andersons sakte og lavmælte registil – en stil som kler figuren Sam Bicke godt. Mueller gir seeren rom til å bli kjent med attentatmannen og makter å blottlegge en sympati for ham. Fortsetter Muellers på denne måten kan kommersielle Hollywood smykke seg med en ny filmkunstner i stallen, ved siden av Wes, Paul Thomas og Spike Jonze.

Potent regi til tross:

The Assassination of Richard Nixon makter ikke helt å styre unna klisjer. Ustabile mennesker behøver ikke alltid å skildres med et emosjonelt, harmonisk og sentimentalt lydspor. Jeg får ikke mer sympati for mannen på grunn av noen ensomme pianotoner. Men dette er flisespikkeri. The Assassination of Richard Nixon er vel verdt 80 spenn.