Harmløs moro

Senterpartiet sliter på meningsmålingene, men distrikspolitikken deres har tilsynelatende gjort kraftig inntog i hiphopmiljøet. Siden trønderskspråklige rappere som Ståle Stil, Tande-P og en ubesunget elite av lokalrevyskuespillere grunnla norsk rapp for ti, femten, tjue år siden, virker det nå som hver eneste lille knaus og avkrok i landet skal følge etter. Tungtvann. Spetakkel. Dirty Oppland. Apollo.

Og siste skudd på stammen, straight from the streets of motherfucking Ørsta: Side Brok. De er godlynte hiphophuer med rusromantikk og brei dialekt, blander teknorytmer og Ivar Aasen-referanser, og er generelt forholdsvis lette å like, hvis du ikke hater nynorsk og Vestland, Vestland, da.

Side Brok har røtter som strekker seg helt tilbake til Norges originale hardkjernegjengmedlem Ivar Aasen, men kommer ikke utenom arven fra Revy-Norge. På det beste flyter rytmene riktig lett, men når du minst aner det, sniker Torstein Hyls distraherende Hallstein Bronskimlet-vibrato seg inn bakveien. Han er en habil rimsmed, nok respekt, men Flåklypa og hiphop er en vanskelig blanding. Og har du først koblet hvor du har hørt den skjelvende kvedinga før, kan det forvirre helhetsinntrykket.

Men tekstene er artige, da, og beatsa er fete, som kidsa sier. Er du senterungdom, sunnmøring eller opptatt av den egne sjangeren norsk dialektrapp, MÅ du ha denne plata. Er du generelt musikkinteressert, er det fortsatt godbiter å hente, og parafraseringene og innvevingene fra Ivar Aasens diktning er unike nok til å glede norsklærere rundt om i landet. Høge Brelle er ikke helt

The Chronic, men kan vise seg å ha en skremmende fleksibel markedsappell.