Harpe erstatter juletre

Tori Amos er engel, og jula er en middelalderballade – vakker og verdig for så vidt, men langdryg og litt søvndyssende.

Så er vel heller ikke julesanger kjent for å være en nyskapende sjanger. Men hyggelige skal de være, også skal de skape julestemning – noe jeg ikke sitter igjen med etter å ha lyttet til Amos’ sesongskive. Det blir litt for dramatisk, enten det kun er Amos’ særegne vokal med harpe og piano eller stort og svulstig med fullt orkester. Litt mye himmel og litt lite juletre, altså.

Sangene på Midwinter Graces skal ha vært i emning i 40 år, helt siden Amos tråkket metodistkirkene i Baltimore i barndommen. Under prestefarens observasjon trakterte hun pianoet hver jul. Sporene er tydelige, selv om Amos’ jul handler om langt mer enn Jesus – kjærlighet og nyttårsaften for eksempel.

Albumet har høydepunkter som klistrer seg fast på hjernen og blir der gjennom adventsdagene. «What Child, Nowell» og «Winter’s Carol» er to av dem. Ellers blir det ofte litt platt, på grensen til slitsomt. Amos er sedvanlig intens. Elsk eller hat det.

Jeg vil, all min hedenskap til tross, heller ha Sissel Kyrkjebø som bakgrunn for berlinerkransknasking og gløggsjokk. Eller Sufjan Stevens’ Songs for Christmas fra 2006, en juleklassiker som holder seg til påske, hvert år.