Have stemme, will travel

The Black Keys får White Stripes til å høres ut som om de lever på stangselleri og gulrotjuice, mens de selv er oppfostret på a steady diet of greasy chicken.

På thickfreakness er det feit, surklete blues som gjelder, og nei, til subwooferfolkets store misnøye har Black Keys heller ingen mann på bass.

Demografisk er ikke det så rart, du som leser dette hører sannsynligvis mest på musikk gjennom walkman, pc-høyttalere, transistorradioer eller det nest billigste anlegget til Hi-Fi-klubben. Og dermed savner du ikke bassen.

The Black Keys er det bandet Vidar Busk, Bjørn Berge, Knut Reiersrud og Amund Maarud ikke har vett eller stil nok til å starte. Her er det ingen gitarheltedåder, bare en utrolig sinna og varm gitar vekselvis kjærtegnet og dratt til av trommene. Samme mann som spiller gitar har også den beste hvite bluesvokalen siden Paul Rodgers i Free, og når bandet til og med kommer unna med en seig cover av «Have Love, Will Travel», mest kjent i Sonics\' versjon, da kan ikke dette være annet enn kuler og krutt.

Vet du hvem som var med Beck som oppvarmingsband etter Flaming Lips? Black Keys. Vel, vet du hvem som skal bli med deg hjem fra platebutikken? Retorisk, nå.