He-he-he-heil

Rebel er sur, selv analsex med en agurk er kjedelig. Han har innsett at undergunnsmiljøet hans er like teit som det samfunnet de gjør opprør mot. Alle grenser er sprengt og ingen ting gir dårlig samvittighet lenger. Men livsgnisten vender tilbake når han begynner å remikse Hitlertaler og flashe pedofili i selskapslivet.

Det imponerer smarte Macht, som lever av å fange opp og kopiere undergrunnstrender for merkevareindustrien.. Sammen planlegger de en demonstrasjon som undergrunnen, jødeeide storselskap og internetts pornopublikum ikke har sett maken til.

Språket er sært, superagressivt, basert på ideen om at ord som pappapikk og analsex har samme appell til romanlesere som bæsj og tiss til barnetimens lyttere. Og ja, jeg ler. Rebels kyniske haranger mot miljøarbeidere, venstreintellektuelle, aktivister, trendnisser, adbustere, feite supermarked kunder, velmenende naboer og seg selv balanserer elegant mellom absurditet og gjenkjennelse.

Men det er liksom ikke helt bra å humre seg gjennom jødeviser og pedoporr om du ikke får noen dypere tanker. Heldigvis leder Rasul leseren inn på spørsmål som: Hva står igjen når ingenting sjokkerer? Er opprør blitt umulig i et samfunn der alt omfattes av samme vennlig interresserte toleranse? Blir kritikken sjanseløs når kritikeren ufarliggjøres med et lunt Bokbad?

Jeg er mest overrasket over at boken ikke uroer meg mer. Kanskje fordi alt er for overdrevet til å gi en farlig følelse av gjenkjennelse? Kanskje fordi gi-faen holdningen til hovedpersonen inspirerer til samme innstilling ovenfor boken selv. Trass i problemstillingene som antydes ovenfor: Hos meg fremkaller boken først og fremst bildet av Hege Duckert, Anne Grossvold, William Nygård og alle landets biblotekartanter med nesen i et Mein Kampf lignende cover. På jakt etter mening i en historie om feelgood-pedofili, gla\'vold og multikulturell lett-nazisme.