Heavy shit light

Ingen indiekid med hjerne og medfølgende selvironi vil benekte at obskuritet i musikk er tiltalende i seg selv, og med dette i bakhodet er det litt rart at ikke flere (det vil si, noen overhodet) av oss begir oss inn i den nærmest helt ukjente katakomben av musikere som utgjør den norske worldscenen. De er der ute, og de gir ut plater som folk presumptivt kjøper, fylt av, i dette tilfellet, temmelig streite popsanger ikledd joik, trekkspill, hvalsang og i det hele tatt det aller meste innen det groveste kitscharsenalet til Kate Bush.

Nå er ikke Kate Bush noen worldartist, men det er ikke Eliksir heller, ikke i noen ren forstand. Det som gjør world-preget så ettertrykkelig på Earthly Things er ikke at plata er fri for streit popjazz, men at Scorpius-triksa er så mange og så forskjellige at det helt åpenbart ikke er noen form for gimmick, men mer et oppriktig ønske om å tilføre musikken den urkraften frontdame Elin Synnøve Bråten føler seg som en del av her i livet. En kan bli nervøs av mindre.

Men skitt au, litt urkvinne må man da tåle, og min største innvending mot Eliksir ender med å bli at det taes for kort. Skrikende joikpartier over gitarstøy ofres litt for ofte til fordel for koseballader med litt pauker. Man lager ikke smakfull musikk med hvalsang, enkelt og greit.