Heavy shit?

Da jeg var nitten traff jeg Ronni Le Tekrø på byen. Jeg fortalte ham at jeg spilte i rockeband inspirert av Mötley Crüe, AC/DC og Kiss. «Fett», sa Ronni. «Jeg driver jo med det samma sjøl. Da jeg var på alderen din, gutten min, da hadde jeg tjent min første million...» Dållars! Siden har jeg digga fyren. Nok om det.

Tekrø, som har skrevet brorparten av låtene, er ingen stor tekstforfatter. Tekstene er i beste fall kjedelige og lettvinte. Nok om det.

Coveret setter standarden. Fire biker-rockere omgitt av akvariefisk i et dels maritimt, dels bonderomantisk milieu, setter opp en absurd ramme som på mange måter følges opp av musikken selv. Det som kunne vært fin, rett frem og catchy heavyrock, blir heller en sjangerkavalkade som ikke henger på greip. Skiva byr på tango med fuzzgitar på «Tango Girl», en snodig hyllest i «Peter Sellers Blues», funky rytmer med Bee Gees-vokal i «Baby’s Got Rhythm», og vuggesang for voksne menn i følsomme «Me and Dad». Uten at noe av det blir særlig interessant å høre på. Bare tidvis glimter TNT til med gamle takter, som på åpningssporet «Hello, Hello», og på «Bottle of Wine» som begge har litt oldschool-heavy-shwung over seg.

Det sagt: Det er uvisst hva Tekrø & co. har hatt i pipa under produksjonen av denne skiva, men jeg tror jeg er keen på litt av det.