Heia Skeid

De slående likhetene mellom Vålenga og Turboneger slutter ikke ved fansen. Begge er fra Oslo og begge skaper stolthet i nordmannshjerter med sine gode resultater i utlandet (Royal League, ikkesant). Men det er på fan-nivå at man virkelig begynner å lure. Begge har mange medgangsfans, feige motherfuckers som dukker opp når ting går glatt og påstår at de alltid har vært med. De fleste norske musikkanmeldere tilhører tilsynelatende denne kategorien. I tillegg har man kjernen, de spinnville bajasene man ser på TV med skitdyrt supporterutstyr og maling i trynet. De som holder legenden i live.

Ja ja, veldig artig, men skiva mann. Er’n bra? Hvem faen bryr seg? Nei den er ikke det. Den er bedre enn

Scandinavian Leather og dårligere enn resten, men det er ikke poenget. Turbonegers rolle som innovatører innen rock, form- og innholdsmessig, er totalt utspilt. De er ikke sinte lenger, de er knapt nok indignert. Riff, riff, homoerotikk, riff, allsang, onani (gitar eller vanlig). Det er høyt og proft, men man trenger å være klemt mellom svette, hoppende, skrikende menn i denim for å la seg rive med. «Funny hat means blind group mentality and mass hysteria». Mer sirkus enn brød.