Hell på reisen

Yanqui U.X.O

Kranky/Tuba

Av og til, når en ligger og ikke får sove, vil en heller rotere ut over taket for å se byen derfra, i ønsket om en annen verden, fortsatt uten navn, ennå ikke kartlagt. Hvis et band har vist frem et glimt av noe annet, gitt en tro på at en fortsatt kan la seg omslutte av lyd en ikke har hørt før, bydd frem et alternativ til det som omgir deg i hverdagen, kan en vanskelig unngå å ønske det samme igjen. En vil ikke egentlig ha noe radikalt annerledes, en vil bare kunne stå på dørstokken og lytte.

Godspeed you! black emperor hentet etter sigende navnet sitt fra en japansk biker-dokumentar. Ordet «godspeed» betyr hell eller lykke på reisen, og er slikt en sier idet romferger tar av. Gruppen holder til i Montreal og utgjøres av ni personer. Betsetningen er i utgangspunktet tre gitarister, to bassister, to trommeslagere og to strykere.

Yanqui U.X.O er deres tredje album. De spiller en form for orkestral rock, med låter på rundt 20 minutter, som vandrer fra det helt stille og opp til det mest frenetisk intense, uten vokal, men av og til iblandet felt-opptak. Musikken gir en to valgmuligheter, dersom en skal skrive noe om den:

Enten beskrive symfrockens tilbakekomst, hvordan indierockerne på jakt etter noe annet, noe nytt, først hentet frem krautrocken og nå symfrocken fra det stedet på loftet der ingen trodde at noen noensinne ville finne på å lete.

Eller å prøve å si noe om lytteerfaringen. For meg er ep-en Slow Riot For a New Zero Kanada fra 1999 en av de platene som minner meg på hvorfor jeg hører på musikk. Så når jeg satte meg ned, midt på gulvet, med hodetelefoner, mens lyden av Yanqui U.X.O også tonet ut i rommet, for igjen å finne en hvit flekk på kartet, for å høre noe nytt, ble jeg skuffet: De fortsetter i samme spor. De har helt tydelig en plan for hvor de skal. De holder på å gå opp grensene for sitt felt.

Jeg ville selvfølgelig finne noe nytt. Men av og til leter man etter noe man ikke kan finne, bare ønske velkommen. Så nå skal jeg hjem og høre en gang til.