Himmelsk Harcourt

Heavenly recording

Here Be Monsters

Jeg har lyttet til en plate uten helt å huske hva jeg hørte. Det føltes viktig på et vis, men jeg vet ikke hvorfor.

Ed Harcourt sto i platespilleren min hele helgen. Den var bakgrunnen i mitt liv. Da jeg leste avisen. Drakk vin med venner. Spilte dataspill. Hang opp klær. I begynnelsen spilte jeg «Apple of my eye» på repetisjon. Måtte høre den igjen. Harcourts store hit. En nydelig sang. Kameraten min trodde riktignok det var Bono, og jeg ble litt skuffet. Dette er ikke U2, liksom. Det er mye viktigere. Nå. Ed Harcourt er nå.

Musikkritikere sier han ligner Tom Waits.

– Han spiller jo piano, buldrer en.

– Melodiene hans er fantastiske, sikler en annen.

Men det finnes en viktig forskjell. Ed Harcourt sitter ikke på en bar i New York med whiskey på flygelet. Han sitter hjemme på Brighton Beach, med kjærlighetssorg, 23 år, men allerede en moden komponist. Harcourt skriver og låter som en amerikaner, men har bevart det britiske i seg. Nostalgien. Elegansen.

Så hva med tekstene? Jeg husker ikke stort. Bare dette med «Beneath the heart of darkness – Lies an old machine that`s dying – Spluttering like an army sporadically firing». Det er så fint. Han er flinkere enn deg og meg. Det lukter imperietid og Joseph Conrad. Det erkebritiske igjen. Ed Harcourt lager musikk man kan lese en bok til. Eller enda bedre: Musikk som gir deg lyst til å lese en bok.

Innimellom de skjøre melodiene og flotte tekstene, henledes oppmerksomheten mot skitne bassganger, rare orgel og samplinger. Dette er ikke Elton John, om noen trodde det. Og en ting til, Harcourt spiller 16 forskjellige instrumenter på plata. Integrer ham i ditt liv, du også.