Historien gjentar seg

For noen år siden sto bandene Atomic og Element for et paradigmeskifte i norsk jazz med sin knallharde, energiske modaljazz. Resultatet ble at norske jazzutdanninger i en årrekke spydde ut band som spilte knallhard, energisk modaljazz.

Vokal-, keyboard- og trommetrioen Koberts fjerde plate er en stadfestelse av at det samme er i ferd med å skje i et annet hjørne av det norske jazzrommet. Der Eldbjørg Raknes og Sidsel Endresen sto i forgrunnen for en bølge av norske jazzsangerinner som oppdaget at synthesizere kan kombineres med Stina Nordenstam, har Susanna Wallumrød, Philco Fiction og nå Kobert fulgt etter. Det handler om finurlige poplåter der den kvinnelige stemme ligger svært langt framme i lydbildet, backet opp av pling-plong, elektroniske tangentinstrumenter og syntetisk knitring.

Koberts versjon av dette er hakket mindre tilgjengelig og mer kompromissløst enn Susanna og hennes magiske orkester. Det er mer rom for instrumentene, mer koring og rett og slett litt styggere. Best låter det allikevel når bandet legger til side eksperimenter og forsiktig bråk, til fordel for tyngre grooves og tydelige melodilinjer, som på «I Have Just» eller det tilforlatelig titulerte sistesporet «Pop Music». Kobert er nemlig best når de forsøker seg på ren og skjær pop.