Hjemmets lune rede

Reasons to stay indoors

EMI Norsk A/S

For å si noe skikkelig stygt om familiebedriften Savoy må man være omtrent like slem som Osama bin Laden. Ekteparet Waaktaar-Savoy leverer nok en gang en gjennomsympatisk popplate med brillefine låter.

Stor lyd, dovne beats, smakfulle arrangementer – som forventet fra denne kanten.

Tittelsporet og «If you won\'t come to the party» peker seg umiddelbart ut som de låtene med potensial for høyest rotasjonsfrekvens i radioland; medrivende og fengende, om ikke helt på høyde med gamle schlägere som «Velvet» og «Star». Låtene peker seg umiddelbart ut også fordi de er to første sporene på skiva. Med tanke på de rastløse lytterne i platebutikkene er jo dette riktig tenkt. For plata som helhet blir det imidlertid litt underlig at klimakset kommer først. Men, men – det er nå en gang slik man setter sammen popplater. Ikke misforstå – låter som «I would not change a thing», «Paramount» og «The one that got away» er også bunnsolide saker.

Ingen av bandmedlemmene er fødte vokalister, men Paul Waaktaar-Savoys vilje til å synge følges av en stadig tiltagende evne. Mørk og myndig i det ene øyblikket for så gli over i en strøken falsett. Den kan være mannen har lært et og annet triks av Morten Harket. Kona Lauren tror jeg imidlertid har bestemt seg for at den litt småsøte, naive og for meg lett enerverende stilen har kommet for å bli.

Hver for seg er alle låtene gode eller kjempegode, men litt for like til å utgjøre en spennende helhet. Dette er synd, for den godeste Paul har bevist at han har flere strenger å spille på enn han gjør her. A-ha blir jo nesten for et eksperimentelt avantgardeorkester å regne sammenliknet med hjemmekoselige Savoy.