Hjernedød moro

En kompis sa om Surferosas plastikkdiva Mariann Thomassen at hun er et perfekt eksempel på Nietzsches vilje til makt. Hun forlanger å bli lagt merke til og at tilhøreren skal la seg sjarmere. Alt handler om henne. Hun er scenens herskerinne, og får resten av bandet til å se ut (men heldigvis ikke til å spille) som utbrente, eksnarkomane slaver.

For Surferosa spiller den 80-tallsinspirerte trashpopen sin stramt og rutinert. Thomassen ropesynger lykkesprengt mens hun utfører sin rytmiske popgymnastikk. Hun førsøker å oppnå øyekontakt med alle i publikum samtidig, og begår det kunststykket å lykkes oftere enn hun feiler. Men midt i settet setter kjedsomheten inn. Ensformigheten i låtmaterialet blir påtrengende, bandgutta begynner å bli slitne og Thomassen selv har for lengst vist oss alle mikrofonpositurene i boka.

Surferosa har ingenting å meddele, og bortsett fra et par gode låter finnes det ingen grunn til å like musikken. Ikke desto mindre er en Surferosa-konsert et gledesspredende publikumsfrieri som må besvares med et resonnerende «Ja!». Surferosa følger dogmatisk sin egen filosofi, hvor basiselementet er

vilje til moro.