Holder ikke vann

H2O, også kjent som vann, består av to hydrogenatomer og et oksygenatom. Mengden atomer er konstant på jorda, de resirkuleres gjennom historien, og er stadig del av nye organismer og naturfenomener. Spennende for noen andre enn en håndfull naturfagnerder? Denne anmelderen er ikke overbevist. Likevel har Simon Stranger valgt dette som utgangspunkt for sin debutroman Denne veven av hendelser vi kaller livet.

Stranger fortjener ros for å ha mot nok til å kaste seg ut på så dypt vann uten å ha svømt før, og det er fristende å kaste en livbøye ut til debutanten i ren sympati. Men forsøket på å finne ut hva virkelighet er, ber verken om hjelp eller overbærende medlidenhet.

Det er vanskelig å gi en tilfredsstillende oppsummering av handlingen. Boken inneholder fem ulike hovedhistorier; i tillegg kommer et utall digresjoner, sidespor og småfortellinger. På sine knappe 200 sider sveiper den forbi kontinenter og århundrer, fra Grønland anno 736 til Cook-øyene i Stillehavet i 1998. Forfatteren presenterer leseren snart for den ene figuren, snart for den andre uten å gi oss noe særlig med tid til å bli kjent med dem eller til å forstå hvorfor vi skal det.

Dette leder meg til Strangers hovedproblem: å rettferdiggjøre historiene og ideen om å følge atomet som binder dem sammen. Selv om språket tidvis er godt og det er prisverdig å forsøke å finne en ny vinkling på en så gammel tanke som «Alle ting henger sammen, hva betyr det egentlig?», forsvinner Strangers debutroman under vannflaten i en blytung tro på sin egen idé, uten å etterlate seg annet enn krusninger.