Hørt det før

En gjeng studenter fra musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) har laget en firespors debut-EP som skal få deg «til å danse hemningsløst i det ene øyeblikket, før du plutselig stopper opp for å lytte». Og kanskje gjør den nettopp det for noen.

Men for undertegnede er dette forutsigbart og trivelig.

Play er fengende storbandpop med trompet og saksofon i tillegg til ordinær bandbesetning. Musikerne er samspilte og EP-en gjennomregissert.

Likevel koker inntrykket ned til sluttsportittelen «Heard it all before». Musikken overrasker ikke. Du kan gå uberørt fra lyttingen, og sitrer ikke etter å høre mer.

Husker du The Calling, Nickelback, Creed og de andre erkeamerikanske/canadiske bandene fra tidlig 2000-tallet? Dette minner litt. I en gladjazza variant. Vokalist Marius Mørkve synger «naaight», «swaay» og «plaay» med tjukke a-er og gønner på med all kraft i de høye tonene. Ikke at det er så ille. Men vokalen opphører aldri. Den er bærende element i samtlige sanger, og tar ingen pause. Det kunne den med fordel gjort, for nå blir det repetativt og anmassende.

Still Changing bør dyrke storband-konseptet, med improvisasjon og lek. Når bandet først har habile blåsere på trompet og saksofon bør disse få mer spillerom. Forhåpentligvis tilbyr bandet dette live. Gode musikere bør kunne slå seg løs.

Kanskje kan Still Changing dette etter en rekke «hemningsløse» konserter, slik de lover at musikken skal være. Der EP-en er vokaltung og kjedelig, kan livekonsertene være arena for blås og baluba.