Hvit nigger

Venus, Texas

Warner

Vidar Busk har kommet til en korsvei og funnet tiden moden for å stake ut en ny musikalsk kurs. Etter tre femtitallsinspirerte utgivelser, er det syttitallet som gjelder.

På

Venus, Texas trekker Busk på sin inngående kjennskap til svart, amerikansk musikk, og evner langt på vei å smelte det hele sammen til et helhetlig uttrykk.

I beherskede utbrudd minner Busk oss om at han har solsvidd, elektrisk texasblues i klørne. Spor av skyggefull deltablues kan skjelnes i musikkens mørkere drag. I mye blå musikk spiller gitaren førstefiolin. På denne utgivelsen ligger den dypere i lydbildet. Mye fordi Vidar Busk orienterer seg i retning av innsmigrende og groovy soul om dagen. Mannen kan sin amerikanske syttitallssoul, og her farges hver låt av strykerarrangementer som var typiske for denne perioden generelt og Curtis Mayfield spesielt.

Selv om mye er gjort riktig her, og mannen endatil har lyttet til ting jeg til dels er sykelig opptatt av, blir jeg ikke beveget. Håret reiser seg ikke. Tårene spretter ikke. Ilingene nedover ryggraden uteblir. Vidar Busk er et dyr, en åpenbaring på gitar, men mangler intensiteten, inderligheten i stemmen som dette soulblues-materialet trygler om.

En tanke som ikke kan tas opp i sin fulle bredde her, men som muligens legger føringer på mitt utbytte av musikken, er om musikk er mer enn lydbølgene som strømmer ut av høyttalerne. Klarer man å lytte til musikken fullstendig løsrevet fra enhver bevissthet om hvem artisten er og hvor denne kommer fra?

Jeg er ikke sikker på om jeg klarer det. Jeg savner nok litt aura og autensitet, og følelsen av at dette er et påhitt slipper meg ikke. For Vidar Busk kommer fra Langesund, Telemark – ikke Venus, Texas.