Hvorfor Norge blir dummere

Fordummelsen og perverteringen av det norske offentlige ordskiftet bunner i følge Ottar Brox i dette: for en debattant som vil posisjonere seg og vinne massenes gunst, er det bedre å være høylydt og konfliktrettet enn reflektert og kompromissrettet. Som enkeltmennesket lar være å vedkjenne seg sine uheldige sider, lar samfunnet være å ta opp viktige saker på en konstruktiv måte. Temaet, idiotifiseringen av offentlig debatt, er gammelt, men det er viktig, og det vekker lysten til å storme barrikadene.

Brox påskriver en rekke pass. Alt fra Carl I. Hagen til innvandringsnaive sosialister og en lang rekke fiskeriministere tas opp, veies, og finnes for lette i løpet av kapitlene. Samtidig kartlegger han offentlige debatter, om velferdsstat, innvandring, nynorsk og fisk, og søker å kaste lys på hvordan disse debattene sporer av i polemikk og symbolpolitikk. Og han mimrer, om hvordan han ble sosialdemokrat, om sin tid som SV-representant på Stortinget, og om akademiske utfoldelser, debatter, og mennesker han har møtt.

Temaet bør altså være en murstein gjennom vinduet til den norske offentligheten. Det vi får er derimot en kåserende pamflett med en aura av gamle kniplinger. Ikke dermed sagt at boka nødvendigvis er dårlig. Brox har sine meningers mot, men ironisk nok hadde fremstillingen av de fordummende prosessene tjent på å være mer klart konfrontasjonsrettet, og, vel, mer hardtslående tabloid.