I all vennskapelighet

I Morten Tyldums helalftensdebut Buddy mister snurrebassen Kristoffer (Nicolai Cleve Broch) videokassetter med private opptak hos TV2 etter å ha gjort apestreker i kontorlokalet deres. Kanalen smugtitter på Kristoffer og Geirs (Aksel Hennie) «Jackass»-inspirerte videoopptak og finner ut at de vil gi ham sendetid på lørdagskveldene.

Høres ut som en snøball i hælvete allerede. Og

Buddy er en film du har lyst til å hate. For den usympatiske runkingen over Jackass, for påtatt ungdomsslang som «Mad bra», for mediesatiren som blir en satire på seg selv, og ikke minst for det underliggende og slitsomme målet om å være en «feelgood film».

Likevel er du motvillig dømt til å elske Buddy. For å ha samlet et allstar-team av unge norske skuespillere som leverer varmt og troverdig fra første flir, for å komponere et soundtrack med de siste ti årenes beste norske populærmusikanter, for å være den første norske ungdomsfilmen som viser angstlidelser uten å gjøre dem til narr, og ikke minst for å virkeliggjøre nettopp det underliggende og slitsomme målet om å være en «feelgood film».

Buddy får deg til å føle deg helt nydelig, og kanskje er det fordi den virker tuftet på samme mentalitet som Geirs sjekkefilosofi; «Det er som med bordhåkki. Noen ganger må du bare slippe keeper\'n og angripe med begge henda.»