I presens og preteritum

Jazzpianisten Paul Bley foreslo i sin tid at man skulle spørre seg selv om musikken er begivenhetsrik, snarere enn bra eller dårlig. Om Bleys forslag til skifte av vurderingskriterier kanskje kan sies å være i overkant vennligsinnet, er tanken bak likevel ikke uegnet i møtet med den typen improvisert musikk som David Skinner og Anders Lønne Grønseths Arc-en-ciel representerer.

Albumet består av piano/saksofon-improvisasjoner over musikk av Messiaen, Ligeti og Bartók. Disse tre komponistene har et slektskap i sin utforskning av den klassiske musikkens form som gjør utvalget til en svært god idé. En kanskje ikke-eksisterende betegnelse som kan beskrive uttrykket denne musikken får i Skinner og Lønne Grønseths versjoner er «kammerjazz», en type kunstferdig, innbydende, om enn noe privat musikkform.

Det går fint an å gå løs på denne plata uten å være innviet i den moderne klassiske musikken, eller improjazzen for den saks skyld. Men i dette ligger både en styrke og en svakhet. Sporene utgjør særs respektfulle tolkninger, og Arc-en-ciel er en uttrykksfull, men jordnær plate som også er vanskelig å vurdere, med sine velfunderte musikalske antydninger og utfall. Sånn sett er Arc-en-ciel kanskje mer bra enn begivenhetsrik.