IKEAROCK

Crawl, piss, freeze heter debutskiva til Bergensbandet Nagant, og med en såpass aggressiv tittel er det forventninger om spenstig, oppløftende, energisk kruttrock som melder seg. Forventningene preller raskt av når jeg innser at Nagants innhold ikke samsvarer med tittelen.

Nagant er instrumentalt ryddige, og det er kanskje ordenssansen deres som gjør at de famler med å sette sitt musikalske varemerke på debutplata. På et par av låtene flesker de til med løssluppen klimpring på banjo og akustiske krumspring, men ellers fremstår de som ganske ensformige og flate. Den nasale vokalen roter seg bort i de ryddige tonene, og det kan virke som Nagant har ikledd seg en tvangstrøye av instrumental korrekthet. Dette kveler mange av låtene deres fra å plassere seg over det middelmådige.

Ingenting tilhører en kjærlighetssorg mer enn nostalgisk melankoli-rock som drar deg ned i selvmedlidenhet. Selvransakende låter som «Bedsong» og «So much water» kunne kanskje funka godt i en sånn anledning. Problemet er at musikken, i tillegg til å være melankolsk, er nøytral og intetsigende. Debuten til Nagant etterlater derfor dessverre samme inntrykk som et besøk i en steril og tellekantpreget leilighet. Man klarer ikke helt å tro at folk faktisk lever livene sine der.