Ikke akkurat sommer

The Lost Summers, heter de, og jeg vet egentlig stort lite annet om dem enn at dette er debutplaten og at frontfigur Stian Stang Christiansen er registrert som student på Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Og hvis en skal være slem, så lukter det jo HF-fakultet og høstmelankoli lang vei av denne platen. The Lost Summers kommer valsende inn med sin lengselsfulle popmusikk med inspirasjonen fra country- og folkmusikk. Tempoet er bedagelig, og lydbildet ganske enkelt og rett frem. Stang Christiansens sorgmuntre melodiøse piano og lyse slentrende frasering er de mest fremtredende elementene, og gir bandet et lett og varmt uttrykk. En banjo, en fiolin, en liten sag, ja til og med en saksofon gjør fine gjestespill og gir platen variasjon. Dette høres egentlig ut som mye rart. Hvis vi skal holde oss til Norge så opererer de i området Julian Berntsen – Jim Stärk. Innimellom synes jeg sågar jeg hører arven fra legendariske Prudence.

Du skjønner tegninga nå. Flinke folk, fin musikk. HF-fakultet og høst og melankoli og sånt. Hvis jeg skal dele ut noen minuspoeng, så er ikke låtmaterialet så veldig umiddelbart fengende og spennende. På den andre siden kan jeg godt spandere noen plusspoeng for at de holder seg til edruelige 33 minutter.