Ikke for feiginger

«Naboer» er, som den lesende leser allerede vet, historien om Kristoffer Joner som puler, slår og blir forført av sine to kvinnelige naboer. I forenklet form høres «Naboer» ut som en ordinær historie i filmsammenheng. Det er den ikke. Uten å spolere slutten, som du dessverre uansett vil ha forstått lenge før den kommer, så er dette, på godt norsk, some seriously depraved shit.

«Skal de ikke pule snart? Jo det skal de visst. Lurer på om vi får se rævva til Kristoffer Joner. Ikke det nei. Jøss, en pupp. Er det vits å grise så jævlig med blodet? Denne scenen må ha vært skikkelig pinlig å spille inn, ass.»

Jeg vet ikke hva Pål Sletaune ville sette i gang i hodet på publikum med filmens altfor omdiskuterte sex&vold;-scene. Jeg er imidlertid rimelig sikker på ovenstående tankerekke ikke lever opp til regissørens ambisjoner. Spillefilmens utfordring ligger i det å få publikum til å glemme at de ser film. Jeg glemte aldri at «Naboer» var en film. Hadde jeg gjort det, hadde jeg elsket den.

Men kanskje min virkelighetsforankring bare er en forsvarsmekanisme. Kanskje åpner Sletaune her for problemstillinger så ubehagelige og treffende at jeg rett å slett stenger ham ute. Kanskje jeg er en feiging, men jeg tror ikke det.