Ikke Genganger-aktig

Da Gengangere hadde premiere for første gang, lot man seg sjokkere av emner som incest, kjønnssykdommer og utroskap. Nå er man midt i feiringa av Ibsens hundrede år under jorda, og på Nationaltheatrets hovedscene spilles Gengangere for n’te gang. Er det verdt feiringa? Eller blir Gengangere selv en gjenganger?

Ibsens kritikk av et innestengt, pietistisk lokalsamfunn hvor dobbeltmoralen hersker, kommer fortsatt godt frem under forestillingen, selv om det tradisjonelle er skrelt bort.

Sceneteppet som møter oss er et bilde av stykkets første oppsetning, og rommet som vises er som en prøvescene på Ibsens titteskap; bare stoler fra forskjellige tidsepoker står plassert om hverandre. I mellomaktene spilles musikk fra første oppsetning, og skuespillerne henvender seg til publikum ved å synge Schumann, lese opp sceneanvisninger og fortelle oss at «Nå er andre akt ferdig.» Det er også en mikrofon på scenen, som pastor Manders bruker flittig for å moralisere over fru Alving og snekker Engstrand. Jeg vet ikke helt hva de vil med det, men jeg liker det.

Gjengangere er de meninger og idealer som hindrer oss i å leve slik vi selv vil, og ensemblet spiller ut denne fortvilelsen med en energi og glød som løfter forestillingen. Anne Marit Jacobsen skildrer fru Alving som en kvinne som har levd et liv på løgner, et ulevd liv. Når hun forstår at også hun er en gjenganger som viderefører de normene i samfunnet som hun egentlig har prøvd å kjempe mot, og innser at hun har levd på falske premisser, kan man ikke annet enn å bli grepet.

Stykket er kanskje ikke så sjokkerende som det var da det ble satt opp første gang. Det er heller andre følelser som titter frem.

Når fru Alving forteller pastor Manders om hennes tyrann av en ektemann, som var utro og drakk, kjenner man sinnet bruse, og når Osvald forteller om hvordan han ble tvunget til å sitte på farens fang og «røke pipe», brer kvalmen seg i kroppen.

Gengangere kan kanskje ikke sjokkere, men fortsatt provosere.