Ikke helt Gandalf

Som barn var mitt største ønske å ha en snakkende ponni. I Philip Pullmans univers har alle mennesker et snakkende dyr ved sin side, som gjenskaper eierens sjel. Høres fint ut? Jepp. Men denne verdenen består selvfølgelig også av maktsyke voksne som stjeler barn. Lille Lyra innehar et gyllent kompass, en veiviser til sannheten, som de slemme voksne ikke må få tak i, og som bringer henne ut på en farefull ferd til det kalde nord.

Det er et kunststykke å pakke en fantasy-bok inn i en to timer lang film. Mye skal fortelles, slåsskamper kjempes, fiender beseires og whiskeydrikkende isbjørner hentes fra lugubre kneiper. Da gjelder det å ikke ta seg vann over hodet.

Selv om flere scener har neglebitekvaliteter, får jeg aldri helt taket på filmen. Plottet er uforståelig og rotete. Filmskaperne vil ha med alt, og resultatet blir at verken rollefigurer eller episoder rekker å sette seg. Har du ikke lest boka, sliter du.

Til tross for storslåtte scener, hvor mektige bilder fra isødet på Svalbard akkompagneres av voldsom kormusikk enhver fantasy-film med respekt for seg selv er nødt til å ha, og til tross for at den sjarmerende og lettere alkoholiserte isbjørnen Jorek Brynison har Gandalfs stemme, blir Det gylne kompasset aldri en ny Ringenes Herre. Til det mangler magien.