Ikke slutt, er du snill

Regi: Woody Allen

USA 2002

Woody er her nok en gang. Denne gangen byr han på en rekke overraskelser: Han spiller for det første bare en liten birolle i filmen sin. I tillegg er Allens rollefigur helt uten dametekke, han sliter faktisk med å få en ti år eldre kvinne i seng. Til alt overmål har Allen brukt hele sju år på å lage filmen, og den finner sted på landsbygda i Guatemala.

Lurte deg. Lite er egentlig nytt med

Hollywood ending. Manhattan – Allen i hovedrollen – uimotståelig i en alder av 66 – produsert på et halvt år. Slik er formelen Allen har gjentatt til det ytterst forutsigbare. Denne gangen er han en falmet regissør som får en once-in-a-lifetime-mulighet til å lage storfilm igjen. Det eneste problemet er at han blir blind like før innspillingen skal starte. Men da er det for sent å snu.

Og jeg ler. Nesten hele tiden. Av slapsticken når blinde Allen går i gulvet gang på gang. Av de skjulte referansene i replikkene som man fryder seg over når man en sjelden gang forstår dem. Og av den bitende ironiske kritikken av både Hollywood, kvinner, franske kritikere og psykoanalyse. Det er rett og slett imponerende hvordan Woody Allen klarer å koke hummersuppe på den samme gamle buljongterningen gang på gang.