Ikke smile, ikke le

fnattjazz

Aphrodisiac er forferdelig beherskede. Dette er sagt med all tenkelig respekt for hvordan de forvalter den musikalske variasjonen på Yearning. Hvert eneste rom de åpner gjennom plata, enten det er til cabaret/barnesang-aktige melodier eller rytmisk frie partier som krenger mer enn de svinger, er noe så innforhelvete nennsomt utført.

Gitarist Magnus Soltvedt Wiik og treblåser Svein Magnus Furu er solister med hver sin historie å fortelle. Wiik spiller med et tålmod som lar lytteren følge spontaniteten hvert eneste sekund på veien og som gjør at hvert eneste klimaks, når de kommer, føles som om de blir servert med fotnoter. Furu står i kontrast frem som, eh, romantikeren der han beveger seg nærmere både ekstasen og klisjeen.

Summen er et spenn mellom noe forgangent (Furus sentimentale klarinettkor) og noe stålbørsta moderne (Wiiks glassaktige gitarlyd), og hemmeligheten om hvor fotfestet ligger blir voktet av vokalist Anja Eline Skybakmoens virtuose pokerfjes.

Dermed får ikke det musikalske registeret følge av en emosjonell motpart, i hvert fall ikke ofte nok, og Yearning blir mer stille enn intim. En samling lekre musikalske anekdoter med trygg avstand til risikoen man løper når man virkelig ønsker å åpne seg for sine medmennesker og sine lyttere.