Ingen tårer for morderen

Aileen Wournos, USAs første henrettede kvinnelige seriemorder, døde i 2002, etter å ha tilstått mordene på seks menn. Misbrukt av farens kompiser som barn og prostituert som trettenåring var det da heller ingen som spådde henne en lysende fremtid. En kvinnelig regissør kunne lett ha henfalt til endimensjonal feminisme med dette utgangspunktet, men Jenkins vet bedre enn som så.

For det er intet ikon for verdens mishandlede kvinner, ingen motorveihorenes Pretty Woman Charlize Theron portretterer i denne filmen. Hennes Aileen er svetteflekkede singleter, selvrettferdig sinne og dissende overarmer, og du får oftere lyst til å slå enn å klemme henne. Det ville vært lettere å gråte for en sjarmerende morder, men Jenkins strør ikke et eneste gram sukker på pillen. Det er dristig gjort, men helt riktig.

Resultatet er skremmende realistisk, en brutalt-slag-i-fjeset-fortelling med mesterlige skuespillerprestasjoner som strekker seg mye lengre enn Therons mye omtalte overvekt og tannproteser. Sammen med Christina Ricci som kjæresten Selby, presterer hun noe av det beste, råeste og mest intime jeg har sett på film.

Denne roadmovien problematiserer offer- og bøddelrollen uten å favorisere en av dem. Og det tvinger deg til å tenke, i stedet for å grine.