Inn i blodtåka

Familiefaren Oh Dae-su kidnappes av ukjente personer på vei hjem til sin datters fødselsdag, og blir sperret inne i ei celle som minner om et lugubert motellrom. Kona hans blir brutalt myrdet. Etter 15 år med en kabel-tv som eneste selskap blir han sluppet fri, fortsatt uvitende om hvem som har holdt ham avskåret fra omverdenen og hvorfor. Herfra brettes en grufull historie om lidenskap og hevn ut. Oh Dae-Su ønsker død og pine over den som sperret ham inne, men finner snart ut at det eksisterer en annen person som er minst like pasjonert i sitt hat – et hat rettet mot Dae-Su selv.

Quentin Tarantino var vilt begeistret over denne filmen da den ble vist under forrige Cannes-festival. Kanskje ikke så rart, da den inneholder elementer Tarantino har kjært; hevn, blod og sort humor presentert i en stilsikker innpakning.

Allikevel er Oldboy noe annet enn for eksempel Kill Bill-filmene. Selv om den frembringer latteren flere ganger, biter man den fort i seg. Den er mørkere og tidvis kontroversiell i forhold til tematikk. Tilskueren tvinges til å reflektere seriøst omkring temaet hevn. Hvem har lov til å ta hevn, og hva skal regnes som akseptabel oppførsel hos folk som er ruset på hat?

Regissøren Chan-Wook Park imponerer ved å ha full kontroll på alle elementene i filmen. Man får inntrykk av at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Gang på gang serveres utsøkte filmatiske løsninger. Skuespillerne tolker sine roller på en overraskende troverdig måte, til tross for karakterenes ekstremt eksentriske trekk. Filmmusikken gir historien sjel; aldri har vel elektronisk musikk blandet med strykerorkester vært så vellykket.

Oldboy kan nok virke frastøtende med sin ekstreme blanding av humor og vold. Det som kan gjøre den lettere å svelge er at den ikke stiller seg ukritisk til temaet. Filmen reiser viktige spørsmål som appellerer både til hode og hjerte, og er en film man vil huske lenge.