Innadgående Signaler

Signaler er Cappelens «litterære revy for debutanter», som det heter på forlagets nettsider. Årets utgave inneholder tekster – kortprosa, dikt, historier, noveller – av ti debutanter. I tillegg er det bidrag fra elleve etablerte forfattere, blant andre Øyvind Berg, Inger Bråtveit og Jon Øystein Flink.

Debutanttekstene i årets utgave er jevnt over gode, språklig og håndverksmessig, men ofte vendt innover mot seg selv og sin egen litteraritet. Lene E. Westerås’ første monologfasett åpner for eksempel på denne måten: «Noen bryter snøen. Noen bryter snøen og jeg hører det. Jeg hører det. Jeg hører skaren blande seg med dagsgamle iskrystaller. Blåhvit is. Blåhvit is og snøkrystaller.» Den utstrakte bruken av gjentagelser, insisteringen på dikotomier og den tunge rytmen kombinert med det velkjente snømotivet – det ligger helt på grensen til litterær overkill. Teksten er nærmest hermetisk lukket om sin egen litteraritet.

Jeg opplever at dette i større eller mindre grad er symptomatisk for alle debutanttekstene. På den ene siden er de gode – for eksempel er Jan Thomas Hasselgreens små historier fine og poengterte, Are Glambek Bøes dikt er tette og språklig lekende og Asbjørn Stenmarks halvsurrealistiske dyrefortellinger er morsomme. På den andre siden sier ingen av tekstene i antologien noe særlig utover det at de er litteratur. Jeg savner en bevissthet i tekstene om at de eksisterer under bestemte historiske og kulturelle betingelser og at dette er noe de må forholde seg til og arbeide med.

Et unntak er muligens Annelill B. Flaamos’ novelle «Hemmelege ting». Novellen handler om en jente som skader seg selv og om hennes forhold til søsteren og terapeuten. Flaamos tar tak i et fenomen i vår tid, selvskading, og bruker det litterært. Det gir novellen en åpenhet, en sårflate mot verden utenfor, kunne man kanskje si, som de andre tekstene i antologien savner.