Innbringende fangst

Bjørn Sørenssen

Å fange virkeligheten – Dokumentarfilmens århundre

Universitetsforlaget

Hvis vi skulle slumpe til å tenke på en eller annen historisk hendelse fra det hundreåret vi nettopp har forlatt, er det stor sjanse for at de bildene vi fremkaller i hodet vårt er av den levende sorten. Filmens betydning for representasjonen av det 20. århundret kan vanskelig overvurderes, og Bjørn Sørenssen mener derfor i boken

Å fange virkeligheten at vi kan snakke om perioden 1900-2000 som dokumentarfilmens århundre. Denne påstanden hadde vært like informativ som å kalle den samme perioden for bilens århundre, hadde det ikke vært for at forfatteren, med treffende beskrivelser og gode analyser, gir et horisontutvidende forsvar for sitt utsagn.

Å fange virkeligheten er en historisk og delvis kronologisk fremstilling av dokumentarfilmens røtter og forskjellige tradisjoner. Fra brødrene Lumières første sensasjonelle visninger av mennesker som går ut av en port, til Rodneys kanskje ikke like sensasjonelle romstering rundt i en leilighet på Fornebu. Og selv om det er over 100 års mellomrom mellom disse to eksemplene, klarer boken å vise hvor mye de har felles.

Bokens styrke ligger nettopp i Sørenssens evne til å forklare de mange fellestrekkene og sammenhengene mellom de forskjellige ikke-fiksjonelle genrene. Særlig gjelder dette de første kapitlene, der Sørenssen på en overbevisende måte redegjør for de førdokumentære genrene som aktualitetsfilmen (filmavis), travelogen (reisebrev) og ekspedisjonsfilmen. Det er tydelig at filmprofessoren fra NTNU her er på kjent og stødig grunn.

Som alle flinke filmteoretikere er Sørenssen snar til å understreke at det er umulig å fange virkeligheten. Problemstillingene rundt dokumentarfilmers objektivitet og sannhetspåstander kommer sterkere og sterkere frem etter hvert som Sørenssen uanstrengt leder oss gjennom den historiske utviklingen. Informasjonstilgangen er bred, og de teoretiske diskusjonene finner sin naturlige plass sammen med den historiske empirien. Positivt er det også at Sørenssen finner plass til beskrivelser av de forskjellige tradisjonenes formspråk.

En bok med så vidt fokus kan ikke unngå å støtte seg på andre filmteoretikere og -historikere, men forfatteren har i litt for stor grad hengt seg rundt halsen på kildene sine. Det er som om han (særlig i de siste kapitlene) ikke tør å stå på egne ben, og derfor har tatt et godt tak rundt forfattere som Bill Nicols og Erik Barnouw. Dermed blir deler av boken parafraserende, med stadige henvisninger til andres historiefremstillinger, analyser og teorier.

Nyere dokumentarfilmer har dessuten fått stemoderlig behandling i boken. Det har skjedd andre viktige ting innenfor dokumentarfilmen det siste tiåret enn bare virkelighetsfjernsyn og dokusåper. Nyskapende regissører som Nicholas Barker og Nick Broomfield er for eksempel overhodet ikke nevnt.

Å fange virkeligheten gir likevel en utmerket mulighet til å rydde opp i det kaoset av levende bilder fra historien som man har blitt proppet full av gjennom timer foran fjernsynet eller i kinosalen.