Innidæsjælopplevelse

Mens Margreth Olin filmet sin nakne navle fra utsida, gaper Gunnar Hall Jensen opp, dytter 25-dollarskameraet så smertefullt langt inn blant mageinhold og nerver som det går an å komme, og vrenger sjela si utover kinolerretet. Som et mørkt, blodig og skjelvende slakt blir den dissekrert helt ned til siste dråpe gørr og kommentert av Gunnars klinisk-naive voice over på Bergens-engelsk.

«I hate my personality», sier Gunnar i begynnelsen av filmen. Han mener det. Så mye hater han den, at han drar til India og Himalaya for å miste seg selv. Hva er det som er galt med Gunnar? Han har fet jobb og pen dame, men klarer ikke glede seg over noe eller noen, kicker kun på risikosport og føler seg bare trygg når han er skadet. Hele tiden filmer han, videodagboken er sviende selvransakelse på super-8, og sluttproduktet er en grenseløst utleverende dokumentar.

Selvopptatt eller modig, Gunnar har uansett ikke gjemt noe under teppet i klipperommet. Ekskjærester, peniskløe og depressive grinende foreldre, rufsete sammenklippet i en rastløs roadmovie – dette er brutale saker. Du bør gå og se Gunnar goes comfortable på kino, og aller helst bør du se den alene. Ikke fordi det er en særlig behagelig opplevelse, men fordi du kanskje, i ett av de små mellomspillene med kornete bilder og pausemusikk, vil skjønne at denne filmen også handler om deg. Hvis du tør, kommer det til å bevege deg som bare søren. For inni er vi like.