Instrumentell lykke

The Low Frequency in Stereo

Rec 90

Du må ikke som meg gjøre feilen å spille

The Low Frequency in Stereo på discman-en en solfyllt augustdag, når du er litt stresset og beveger deg blant folk.

Dette er soundtracket når du litt utpå kvelden, kanskje en tirsdag eller onsdag, går og smårydder litt i leiligheten. Enda bedre passer det når du får gjort unna småryddinga, slengt deg ned på sofaen og – jeg pleier egentlig ikke å anbefale slikt – har fått lagd deg en kopp te.

Haugesundbandet leverer suggerende stemninger med sin rolige, instrumentale rock. Et noenlunde minimalistisk lydbilde løfter låtene frem – mot høyder hvor lytteren av og til finner seg svevende i luften – mot brudd hvor lytteren blir presset ned i sofaen. Noen av låtene kan fortone seg som bare en akkord eller et riff som møysommelig blir antydet, utviklet og utforsket for så å henge igjen i luften og sakte slippe taket.

Men nytt er det ikke. Denne såkalte post-rocken, som kjølig utforsker rockens lydbilder og tonearter, har etter hvert fått seg en viss status med band som Tortoise og Mogwai. Er du ikke særdeles interessert, klarer du deg med én slik plate, og da er The Low Frequency ... et vel så bra valg som de norske sammenlignbare størrelsene Salvatore og Monopot. Fordi de ikke drukner i støy, fordi de ikke går seg vekk i jamming og fordi de evner å beholde friskheten gjennom nesten hele plata.