Internt ...

Terje G. Simonsen

Janus – Et tidsskrift og en tid

Solum

Tidligere hovedfagsstudent i idéhistorie Terje G. Simonsen gir ut hovedoppgaven sin som bok, åtte år etter endt studium. Boken handler om Janus, et tidsskrift som ble utgitt av dikteren Alf Larsen fra 1933-41. Siktemålet for Larsen, og dermed Janus, var en kritikk av mellomkrigstidens kulturelle og politiske situasjon.

Simonsen vil vise oss hvilke tankeretninger Larsen og hans skribenter var påvirket av, og deler Larsens og Janus\' redaksjonelle profil i tre. Den første profilen kaller han

Gnostikeren, som er inspirert av alt fra kabbalister og kristne mystikere til Rudolf Steiner. Den andre profilen, Opplysningsmannen, fremmer tankene fra den franske revolusjonen. Hos den siste, Romantikeren, er det særlig de romantiske tankene fra Hegel og hans teorier om Verdensånden som står sterkt.

Dette er selvfølgelig interessant, og det fine med idéhistorien er nettopp å kunne trekke slike tanketråder. Men faren er at forfatteren blir sittende fast i trådene. Simonsen får aldri vist oss hvem Larsen og hans stab var, i stedet viser han hvordan tidsskriftet Janus står steilt mot kommunismen, nazismen, psykoanalytiske teorier og den kristenkarismatiske Oxford-bevegelsen. Men hele tiden med utgangspunkt i disse tre profilene; Gnostikeren, Opplysningsmannen og Romantikeren. Det blir ikke en inngående drøfting om hvorfor Larsen og hans menn opererte som en kulturell motreaksjon i datidens Norge. Nei, det blir å drøfte hvordan de tre profilene påvirket tidsskriftets syn på de omveltningene som skjedde rundt Janus og Norge.

Konklusjonen er gjentagende; Gnostikeren, Opplysningsmannen og Romantikeren er i begynnelsen litt uenige, men smelter sammen til en symbiose som representerer Janus\' redaksjonelle linje. For leseren blir det å få servert denne oppskriften fire ganger kjedelig. En får inntrykk av at forfatteren kun bruker det materialet fra Janus som passer inn i hans problemstilling. Svar på mer interessante spørsmål, som for eksempel hvorfor Larsen som én av svært få talte tvangssterilisering midt i mot, skrives ikke.

Den lille oppsummeringen av oppgaven er heller ikke fortreffelig. Simonsen viser at nå har han skrevet om Gnostikeren, Opplysningsmannen og Romantikeren og vist hvordan disse påvirket Janus\' redaksjonelle linje. Nei, sier du det, er det det du har gjort? Jeg vet ... eller vi vet, som Simonsen selv hele tiden skriver, at gjentagelse og en smal problemstilling er nødvendig i en hovedfagsoppgave, men når denne oppgaven blir utgitt uredigert i bokform faller den igjennom. For eksempel er appendikset som handler om Janus\' forhold til andre tidsskrifter mer interessant lesning enn de første femti sidene der profilene blir presentert.

Men denne kritikken til tross, boken får frem én ting hos oss lesere. Vi får lyst til å lese Janus originaler, mye fordi Simonsen ikke makter å fortelle oss hvem Alf Larsen og hans skribenter var.