Jeg tar den!

Her om dagen var jeg innom en platesjappe da jeg tittet bort på en dame på mammas alder idet hun begynte å høre etter hva som ble spilt over anlegget. Damen fikk et halvveis forundret uttrykk i ansiktet, og sto nesten som lammet i ti-tjue sekunder mens hun stirret ut i luften. Så begynte smilebåndene å strekke på seg. «Er det samme type musikk på hele albumet?», spurte hun kassajenta. «Ja.». «Jeg tar den!», sa damen.

Plata som ble spilt var Sandvika-artisten Jens Carelius’ andre album. Midt inne i retrofolk-bølgen gir han ut ei plate som ikke står tilbake for de nye internasjonale artistene som har gjort det bra de siste årene. Tvert imot. Han gir ut en av de beste platene jeg har hørt hittil i år.

Inspirasjonen fra folk som Bob Dylan og Townes Van Zandt er tydelig, men Carelius tilfører samtidig musikken et personlig preg. Han prøver aldri å ape etter forbildene, men som et ekte barn av postmodernismen plukker han litt her og litt der og kombinerer det med en fantastisk meloditeft og sjeldent godt skrevne, nærmest cinematiske tekster om temaer som ensomhet, kjærlighet og trang til å bryte ut og reise av gårde.

27. august spiller han på SV-kjelleren. Da bør du gå og se en av Norges for tiden beste artister.