Jessica Fletchers-syndromet

Noen ganger, for eksempel på byen, hører man en låt man har hørt før men ikke helt klarer å plassere. Man nynner gjerne på den i dagevis mens man desperat prøver å finne låtas opphav. Helt til man hører låta igjen. Og finner ut at den var totalt ukjent, men av en eller annen grunn samtidig var klin lik noe annet. Som oftest Beatles eller The Cure. Innad i redaksjonen kalles opplevelsen kun for The-Jessica-Fletchers-syndromet. Jeg tror Planet 9 vet hva vi prater om.

Invitation Ep er absolutt en fin EP. Gutta er langt fra dårlige musikere, og selv om vokalen hangler nå og da, er musikken absolutt likandes. Det klinger liksom så bra. Sitter riktig så fint i øret. Nesten som om man har hørt det før. Og det har man jo.

Det lukter for eksempel faretruende Keith Richards gjennom hele andresporet «Johnny The Sailor», og tredjesporet «Moments» stjeler fra hele The Doors «The Doors» på én gang. Bandet skal ha for å gjøre 60- og 70-tallspakka litt mer psykedelisk, og det er verdt å legge merke til at de går noen omveier her og der som får det hele til å låte litt mer interessant. Men allikevel.

Uansett hvor lyst jeg har til å like Planet 9 får jeg det ikke helt til.

Bandet er tight nok i seg selv, men hver gang jeg hører en av låtene deres, får jeg lyst til å høre et annet bedre band. Stones, for eksempel.