JO, DET GJØR DE

«Fett!» tenker du i etterkant. Men først at dette er et OK band som spiller greit skurt musikk. Helt til du har hørt dem for andre gang. Da oppstår nemlig noe magisk. Før du vet ordet av det, så vips: Tenning. Elektrisk sådan. Med myndig kraft brer Magne Mostues stemme seg fra vegg til vegg. Tankene vandrer kanskje av gårde helt til Joy Division og Ian Curtis’ røst.

Musikken er litt New Romantic: Artsy med 80-talls undertoner. Pluss litt eksperimentell og beinhardt à la noe tungt fra Metronomicon Audio. Pent produsert er det også. Subtile på grensen til det uforståelige. Melankolske på linje med den sureste gother. Mørke melodilinjer dras snedig frem til lysere høyder. Dissonans. Hyl. Hva kommer nå? Lytteren pepres på pinebenk. Dra litt ekstra på – og bli metal nå!

Men nei: Et blaff. Ett til. Driv. Overdrive. Sneen smelter. Det er vår. Disse gutta kan spille. Presist og dynamisk. Trommer og bass egger repetitivt. Svevende gitarspill visper med symbaler. Feiende fett er det. Noe blir jeg imidlertid ikke klar på. Accidents never happen? Kun innbitte determinister mener at ulykker ikke skjer. Men det gjør de jo. For eksempel er det en ulykke å høre dette bandet bare en gang. Ved lykke hører du imidlertid hele skiva om igjen fordi du leste dette.