Jordskjelv og absint

Hva faen er «kraut-psykedelisk hypno-rock»?

Er dette enda en gruppe i jungelen av unge, trendy indierockere? Med en twist av kraut-psykedelia? Og en dæsj hypno-rock? Med spenningen sitrende i kroppen legges plata i spilleren.

Det er liten tvil om at det er det sterke, gitardrevne soundet, drevet fram av fire(!) gitarister, som er gruppens mest markante trekk. Bass, synth og trommer havner i bakgrunnen. Men de ti sporene innehar likevel stor variasjon. Noen av dem bråkete, andre myke med et snev av melankoli.

Av og til er gitarene i rolig samspill, som i sangen «Edo». Her representerer hver gitar sin harmoni, og sammen danner de et vakkert lappeteppe. Det varmer lik absint en litt for kald vinternatt. Akkurat så mye at en vet det ikke vil gjøre vondt dagen derpå, men nok til at en blir lystigere til sinns.

Andre ganger, som i «Into the sun», er det som om å bli rammet av et jordskjelv der riffene hissig konkurrerer med hverandre om å gjøre en svimmel. Vokalisten, som tidligere har kjærtegnet øret, men nå skriker om brente øyne, bidrar ikke til å gjenopprette noen balansefølelse. Det er nok dette som er kraut-psykedelisk hypno-rock. Noen ganger lunt hypnotiserende, andre ganger psykedelisk kål.

Jeg tror jeg liker det. Men jeg er ikke sikker.