Kamuflert PR-stunt

Jeg kan stort sett styre min begeistring for samarbeidsprosjekter som dette. Med visse unntak er de mer spennende i teorien enn i praksis. Dere som husker nittitallets «rap-metall» trenger vel ingen ytterligere forklaringer.

We og Ralph Myerz klarer nesten å stille seg i den korte rekken av unntak som bekrefter denne regelen. EP’en består av fire spor, hvor to av låtene lydsettes av dem begge. Tittellåta er drivende, rusten og erigert. Her står WE for det meste, bortsett fra dansbare rytmer og en og annen lydsample. Låter slettes ikke verst. Bare synd at komponisten har glemt litt barneskolepensum. Første bud: verset i en rockelåt kan gjerne hangle litt, men sitter refrenget, er alt redda. Her sitter alt bortsett fra omkvedet, noe som igjen blottlegger låtas tekstlige svakheter. «The sky is the limit, we ain't here to stop it». Skal dette være et postulat for den nylig brutte sjangerbarrieren? (kremt).

Den andre består av litt mer Ralph Myerz og litt mindre We og hitpotensiale. Artig, men dette kunne førstnevnte klart bedre på egen hånd. Ellers leverer We seigt og kontemplativt med begge beina på syttitallet, mens Ralph Myerz bidrar med EP’ens beste låt. Ingen P3-slager, men fløyelsmyk, taffelvennlig og vakker.

Strengt tatt beviser begge at de klarer seg best på egen hånd.