Kan noen gi meg mer dans?

Kan noen låne meg en penn?

Danserne serverer småkaker til publikum, lodder ut twist og leser opp ordtak i Studentteatrets forestilling

Kan noen låne meg en penn?. Slik sett holder oppsetningen hva den lover i forhåndsomtalen, det er «en danseforestilling utenom det vanlige» regissør Maja Roel og koreograf Mari Sømme Hammer har skapt.

Til tross for en del unøyaktigheter er det dynamikk og driv i dansesekvensene. Danserne bruker hverandres vekt i samspillet seg imellom, lener seg mot hverandre og tvinnes sammen. Danseren Grith Ea Jensen utmerker seg med energi og skarpt fokus.

I en sekvens med synkron dans bruker ensemblet elegant glassvinduene i etasjen over biblioteket på Chatau Neuf og oppnår dermed å uttrykke dansen på flere plan. Jazz-toner fra musikerne på kontrabass, piano, trommer og vokal fremhever bevegelsene.

Serveringen av te og utlodningen av twist skaper kontakt med publikum, men styrker ikke dansen. Dessverre fremstår bevegelsene bare som et akkompagnement til de ulike grepene, og en får lett følelsen av at lotteriet og småkakene er med for å veie opp for at dansen i seg selv ikke er sterk nok.

Det finnes ingen penn i Kan noen låne meg en penn? Slik fremstår også tittelen som et innslag som ikke har annen effekt enn å være originalt. Men det er ikke pennen jeg savner i Kan noen låne meg en penn?. Jeg savner dansen som kommuniserer uten småkaker og sjokolade.